200 Days

Wow, snart er nedtellingen til hjemreise nede i ett tosifret tall! Hvor utrolig er ikke det?

Det er så rart å tenke på, alt som har skjedd, alt jeg har opplevd og hvor mye jeg har vokst. Jeg gleder meg jo så utrolig mye på å komme hjem, men det skal blir så rart å reise fra alt her også. Og jeg kommer nok til å savne at alt er åpent 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, haha. Det er ikke engang sånn i New York, så jeg tror kanskje vi bør revurdere hvilken by som fortjener tilnavnet "The City That Never Sleeps". Las Vegas er virkelig en fantastisk by, som jeg gleder meg ekstremt mye på å oppleve etter fylte 21 også - for kun da kan man faktisk oppleve Vegas. Byen med egen casinoavdeling på matbutikkene og den lokale lille sjappa på hjørnet. Jeg skal forresten sørge for å lage en god Vegas-guide her på bloggen, fordi man har jo som oftest ikke så mye tid om man reiser helt hit, for folk flest drar flere steder enn kun til LV, så da kan jo jeg sette opp det jeg mener man få med seg. 


Etter å i går ha snakket om at jeg håpte på at regnet i lufta skulle sørge for flom og stengt skole i dag, samtidig som jeg tvitret om hvordan en ting som er kjipt med å bo her er å aldri få snowdays (altså at skolen stenger pga. litt rim på bakken...), så våknet jeg plutselig i morges til at de 30 graderne fra i går plutselig hadde sunket til mellom 0 og 10, og alle fjelltoppene rundt Vegas - men selvfølgelig ikke nede i selve byen - var kritthvite av ett melisdryss som hadde kommet over natten. Altså, det var omtrendt det siste jeg forventet, noe flippfloppene og t-skjorta jeg kledde på til skolen i dag var ett veldig synlig tegn på. Det var mildt sagt (hehe) kaldt å gå til Eōs i dag (Gold's Gym har skiftet navn til Eōs Fitness), men æ levve da enda. 


Dette var det første bildet jeg tok i New York. Bildet som skulle vise Instagram at jeg var vel fremme og klar for mitt livs eventyr, i denne fantastiske byen. Bildeteksten hadde jeg allerede tenkt ut i hodet flere måneder i forveien, og da jeg postet bildet rant tårene fremdeles helt ukontrollert ned ansiktet og jeg hadde allerede begynt å planlegge hvordan jeg kunne komme meg hjem - helst samme dag. 


//Silje

Godt nyttår!

Hei hei, dere! I dag ifra Las Vegas og egen seng igjen. 

Nå er det plutselig veldig stille her, da 5stk har dratt tilbake til Nebraska, og jeg ikke lenger sover hos Mandi og de tre guttene, og vi er plutselig inne i 2015. Jeg som kunne ha sverget på at det var 2012 i fjor og 2008 året før det. I år starter jeg russeforberedelser, og i år fyller jeg 18! Jeg vet ikke om jeg er helt klar for det, jeg. 

Uansett, som så mange sier så blir utveksling lettere over jul. Dette er noe jeg også har tenkt hele tiden, ettersom man kommer på oppløpssiden mot hjemreise, og den "verste" perioden er over, men jeg hadde ikke forventet at forandringen skulle komme 1. Januar. Men i dag har jeg følt meg som en helt ny person, jeg har trivdes skikkelig godt med alt det hverdagslige her hjemme, og jeg har det rett og slett utrolig mye bedre. Jeg fatter det ikke, men det den kneika jula var påvirket meg visst mer enn jeg trodde. I går hadde jo pipa en helt annen tone, da vi kjørte hjem fra Flagstaff, Arizona i 9-tiden (en kjøretur som tar 4,5 timer, vanligvis), og ikke var hjemme før 23:30! Med andre ord satt vi 11 timer i kø! Og da snakker jeg bom-stille. For min del ble det veldig tungt da klokka nærmet seg tolv hjemme, selv om jeg ikke forstår hvorfor det plaget meg så fryktelig. Jeg hadde det også for meg at folk kanskje var bekymret, ettersom vi skulle kjøre hjem med sommerdekk i nysnø, noe Amerikanere virkelig ikke har dreisen på, haha. Å kalle det en naturkatastrofe isteden for å innrømme at de kanskje burde lære av tidligere år og bruke kjettinger eller vinterdekk fikk jo oss Europeere til å le så smått, ettersom det var knappe 5cm snø og ingen vind da vi startet å kjøre. Men ja, i nesten 16 timer (det er en time tidsforskjell mellom AZ og NV på vinterstid) satt vi altså i bilen, så jeg kan vel ikke si det var en særlig fin nyttårsaften. Men jeg fikk lest 120 sider i Looking for Alaska, rundet ett spill på mobilen, hørt 5 forskjellige nasjonalsanger og ikke minst kjent på litt ekte Amerikansk kaostrafikk. Faktisk følte jeg meg ekstremt mye bedre da vi begynte å synge nasjonalsangene våre i bilen, for jeg liker jo å synge i tillegg til at jeg hadde mer behov enn jeg trodde på å få tankene over på noe annet. I tillegg så ble det jo litt bevegelse i trafikken etter det også, og omtrendt 1,5 timer senere ble det nyttårsmiddag i bilen med Subway fra den første bensinstasjonen vi fant. Det var jo helt greit det. 

Da jeg kom hjem var det ihvertfall utrolig godt å se alle de andre igjen! Det var også utrolig koselig at alle var så glad for å se meg. Fyrverkeriet i Vegas ble jo også avlyst pga. vær og vind, men 23:51 fikk vi høre at det ble allikevel! Så da var det bare å kaste seg rett inn i bilen og kjøre i retning jobben til Dave, som ligger rett ved flyplassen med en fantastisk utsikt over The Strip. Vi kom opp trappa til toppetasjen akkurat i dét vi hørte de første smellene, og de neste 8 minuttene så vi utover ett opplyst og nyttårsstemt Las Vegas. Dermed ble det en riktig koselig avslutning på 2014 allikevel!

Jeg fikk også en stor sånn ting man drar i (dere vet som man får vitser i, i Norge), noe som er en liten tradisjon for dem her på nyttårsaften, og i den var det faktisk en kjempefin champagnetopp, av alle ting! Så den får jeg vel spare til neste nyttårsaften, tenker jeg ;-)



Så med andre ord klarte 45 kjempefine minutt av gårsdagen å gjøre opp for 16 timer i bil, og det skal jo litt til! Men om man tenker litt positivt på det så er det jo ikke så ille. Vi kom i det minste frem før klokka 12, og det var det som telte! I dag har jeg ikke gjort stort annet enn å endelig få tatt en titt på julegavene jeg fikk, ettersom jeg aldri fikk tid til det med huset så fullt av folk, samtidig som jeg har fått flyttet meg inn på rommet igjen ved hjelp av litt vasking fra vmor. Ellers har jeg rimelig ubevisst sett Svampebob marathon, spilt ett disneyspill mot Blake (som jeg faktisk vant i?? Det var ikke fortjent, sånn forresten) og pønsket ut litt av hva mom og dad kan ta med til de gamle utvekslingsstudentene deres når de drar til Europa til sommeren. Med andre ord har det vært en rolig dag, og hvor tiden ble av det aner jeg virkelig ikke! Men det er jo godt med noen sånne dager innimellom også. 

Hvordan har deres start på året vært?

//Silje

Fun Facts - USA Vol. 2

Fun Facts about the United States of America is back! 

Som sagt tidligere så slo denne godt an tidligere, og ettersom det dukker opp ting stadig vekk som viser seg å være fellestrekk hos amerikanere, og ikke bare ting jeg opplever, så tenkte jeg at jeg kunne kjøre på med en part 2. Må også denne gangen påpeke at en del av punktene gjelder hovedsakelig for Las Vegas eller vestkysten, og ikke nødvendigvis hele USA. Det er tross alt et ekstremt stort og mangfoldig land, som jeg ikke på noe sett eller vis kan "alt" om enda. 

Alle vil bo i Vegas
...Untatt de som faktisk bor i Vegas. Dette var noe jeg merket meg tidlig, og som jeg har fått understreket utallige ganger. The Strip og alt hva byen er kjent for er helt fantastisk, men de som bor her har mer enn noe annet lyst til å flytte vekk. Er du under 21 har du ingenting her å gjøre over lang tid, samtidig som alle savner grønt og hav! De fleste vil med andre ord pakke kofferten å flytte til California. Dess lengre jeg bor her, dess mer forstår jeg det i grunn, men samtidig har de nok fått innprentet disse meningene like mye som de faktisk kjenner på det selv. 
 



Vegas vil til Cali...

Men hver eneste helg fylles byen vår med folk fra California. Dette er ekstremt lett å se, ettersom alle bilenes registreringsskilt sier hvilken stat de tilhører, samtidig som at når jeg sier det er mange, så mener jeg mange. Vi snakker kanskje noen titalls tusen hver helg, så trafikken vestover langs freewayen på søndag er ikke å anbefale. 

Leftovers
Jeg trodde i grunn dette gjaldt stort sett min familie, men fra hva jeg hører, så er dette en veldig common ting. Altså, i Norge spiser vi jo restemat også, for all del, men vi lager ikke mat til et helt suppekjøkken hver gang vi lager middag til 3 eller 7 stykker. I starten gikk det fint i grunn, men nå synes jeg bare det er skikkelig kjipt! Det står og blir dårlig, og det skal mye mindre til før at jeg beregner mat som dårlig, før de her gjør det. Det skal være grønt eller virkelig lukte før de reagerer. Dette varierer selvfølgelig fra rett til rett, men ett av de største problemene som går hand i hand med dette er nok de enorme innkjøpene. Alt skal kjøpes på salg og kuponger, og da dette også helst skal gjøres på ferskmat som kjøtt, frukt og grønt, så fungerer det ikke så bra lengre. Det ender opp med at jeg ikke har sjangs til å spise halvparten før det blir dårlig, til tross for at jeg spiser det hver dag, og da gjør det det også mye vanskeligere å få variasjon i kosten, ettersom du på mange vis har det travelt med å spise opp ting. Ett reellt eksempel kan være å kjøpe en 4 pk med isbergsalat, for så å kutte det opp, ha det i poser og putte det i kjøleskapet som skal fôre tre personer, hvorav kun én av dem faktisk spiser salat mer enn to ganger den uka. Enkelt mattematikk, og det sier seg selv at det kanskje hadde vært bedre å kjøpe ett salathode som koster litt mer, så man slipper å kaste to. 
 



Klesvask

Åååh dette harde vannet de har her! Først og fremst ødelegger det stoffet i klærne, og det gjør både huden og håret mitt enda verre enn hva solen allerede gjør. Det er helt forferdelig, og hver gang jeg kjøper nye klær kvier jeg meg for å legge de til vask, og har mest lyst til å sende dem rett hjem til Norge, slik at de er fine og nye til jeg kommer hjem. Jeg har faktisk flere plagg jeg nærmest nekter å bruke av denne grunnen. 
Greia er det, at i tillegg til et forferdelig vann, så er vaskemaskinene deres helt håpløse! De vasker på to ulike program, og det er whitest whites (alt som er hvitt, alt av håndduker, undertøy og sengetøy - altså ting som trenger litt ekstra varmt vann - og selvfølgelig de tingene som krymper av varmt vann, men som du må vaske i den vasken, fordi hvis ikke blir de gule, og i verste fall farget av de andre klærne i den andre vasken.) og delicates. Delicates er alt det resterende. Her snakker vi alt fra mørk dongeri til den fineste, lyse kjolen eller blusen din. Dette skal jo vissnok funke helt fint; vannet er jo tross alt kaldt! Hehe, nei.. Altså, enten blir ikke klærne rene, eller så blir de farget av vannet eller av andre klær, eller så blir de bare helt slitte, eller så krymper de. Dette er et kjempestort problem for meg, og selv om jeg setter på noen vasker i ny og nè selv når det kommer til de fineste toppene mine, så får jeg liksom ikke ting slik jeg vil ha dem. Jeg kan jo heller ikke følge vaskeanvisningene på klærne, ettersom de ikke har noen temperaturreguleringer på maskinene, bare program... Og bare for å legge til det på slutten, så havner alt i tørketrommelen, så her gjelder det å redde unna silke, dongri, treningsklær og annet som ikke skal der! Jeg sier forsåvidt hver gang at jeg ønsker å sortere klærne selv, slik at jeg får tatt ut det som ikke skal i trommelen, men allikevel har det en tendens til å havne inni der. Dette er forresten ikke kritikk mot vertsmor, men bare generelt mot hele opplegget. Alle de andre utvekslingsstudentene i området som jeg har snakket med sliter med det samme, og bare av å se på klærne til mange på skolen, så kan jeg faktisk anta at det gjelder for dem også. Huff'a meg, altså. Oss bortskjemte nordmenn. 

Tannplater
Okei, dette er en skikkelig rar en. Men dere vet de plastikkplatene som de fleste som har hatt regulering sover med om natta, for å sørge for at tennene holder seg på plass? Vel, her så bruker de dem tydeligvis på dagtid isteden. Og dette er jo forsåvidt greit nok, og det finnes folk som må gjøre det av ulike grunner hjemme også, men når samtlige som har hatt regulering skal plukke ut disse i timene og i lunsjen for å spise noe, da blir jeg bare passe kvalm. I tillegg er det en hel haug av dem som nærmest leker seg med dem i timene, og det plager meg uendelig mye. Vær så snill å legg igjen platene i boksen sin hjemme :(

TUT!
Hver gang en bil låses, så tuter den. Jeg skvetter fremdeles, og skjønner liksom ikke hva folk alltid skal tute så fælt etter på parkeringsplassene. 

Fax
Ah, den gode gamle faxmaskinen. Nei, vent, den fikk jeg faktisk aldri opplevd! Vel, her er fax fremdeles nesten like vanlig som e-mail, og halvparten av mobilselskapene støtter ikke smartphones. Velkommen til Amerika, hvor halve hverdagen plutselig er 10 år bak Norge.

Bankkort chipen
Husker dere den tida da vi plutselig sluttet å bruke stripa i Norge, og satte bare kortet inn i terminalen isteden? Dette husker jeg såppas fjernt at det nærmer vel seg snart 10 år siden. Vel, her om dagen ble jeg introdusert til dette helt nye opplegget på Walmart der du setter inn kortet ditt i terminalen for så å skrive koden din, isteden for å bruke stripa og underskrift, har dere hørt noe så smart eller? Jepp, her startet dette for rundt et år siden.  
 

Toalett
Toalettene her er forferdelige, ferdig snakka. Vannet er så høyt at jeg ikke skjønner hva godt det kan gjøre, enkelte flusher minner mest om flytoalett, noe jeg har hatt en slags skrekk for hele livet (trodde jo jeg forårsaket turbulens eller noe), og alle toalett er tette 50% av tiden, ettersom de såvidt flusher ned to papirflak. De offentlige toalettene har de merkeligste setene, og de er alltid avskallet og skikkelig heslige, og generelt så har jeg bare hatt et skikkelig dårlig forhold til disse doene helt siden New York. Dette er jo skikkelig merkelig, men jeg sverger faktisk til utedo foran enkelte av doene her.  

"Vi drar og ser Annabelle, vi!"
 
Njææ, det tror jeg ikke. USA er nemlig det landet hvor du får kjøre bil fra du er 15år (de er visst ikke så strenge på å ha med en voksen under øvelseskjøringa her..), men ikke har lov til å se en actionfilm, en drøy komedie, en thriller eller en skrekkfilm før du er 18. Dette finnes ikke logisk, og når ratingene hindrer meg i å se en romantisk komedie som 16åring, så skjønner jeg plutselig ikke så mye. 
 



Hvilke facts overrasket deg mest?  

-Silje

Fun Facts - USA

Her kommer det noen ting jeg har tenkt over som skiller seg veldig ut fra hjemme, eller som jeg synes er rart, og enkelte ting gjelder kun Vegas, imens andre ting går nok for hele USA. Om noen har noen spørsmål er det bare å spørre, for det er MYE mer å si hvor alt dette kommer fra! 

Først av alt - sko innendørs... 
Dette er virkelig noe jeg er helt imot, og synes er skikkelig kjipt! For det første har jeg hverken med slipperser, tøfler eller flipflops hit (jeg må nok kjøpe en eller flere av delene til helgen) så jeg har ingen behagelige sko å bare putte på når jeg kommer hjem fra skolen, og samtidig er jeg tidenes fan av kosesokker, noe som fungerer som støvmopper her. Jeg føler det er så utrolig uhygenisk, for selv om at vi vasker gulvet ofte og mye av rusket skyldes hundene, så blir jeg alltid skitten på sokkene dersom jeg går rundt i bare det. Noe jeg gjør veldig ofte forsåvidt, ettersom det er det jeg foretrekker. Dette gjelder ikke her hjemme da, men med tanke på at nesten alle amerikanske hus fremdeles har teppegulv, så ser jeg virkelig null logikk i å gå innendørs med sko. Den eneste virkelige fordelen er at jeg får matchet skoene mine til antrekket imens jeg enda står foran speilet på rommet mitt. 

Jeg forsto aldri helt uttrykket "sko er en jentes beste venn" da jeg var mindre, well...

3 Måltider om dagen
Denne tror jeg de fleste nordmenn sliter en del med dersom de reiser på utveksling... Selv har jeg jo blitt fortalt hele livet at man skal spise hver 3-4 time for å opprettholde optimal forbrenning, apetitt og blodsukker, imens her har de bare frokost, lunsj og middag. Og jeg synes det er såå kjipt! Det ender opp med at jeg bare går og småspiser hele tiden, og føler at det er helt galt av meg, ettersom jeg glemmer at jeg er vandt til å spise så ofte. Jeg kjenner særlig at jeg savner kveldsmat og en tidligere, sunnere, middag. 


//Ikke mitt bilde

Ingen markeringer på veiene
Jepp, i Las Vegas er det ingen påmalte striper langs veiene - isteden er det noen slags metall"dotter" som ligger på rekke og rad og danner veiskillene. Dette er fordi malingen på veiene forsvinner! Haha. Det er redd og slett så sterk sol her at malingen går rett av i løpet av kanskje 1-2 år. 


Alle husene er like

Dette er også en veldig typisk Vegas fact, og heller ikke helt bokstavelig da. Men poenget er det at ca. alle hus har samme farge, er bygget av samme materiale, og har like hustak. Dette er fordi de ikke kan bygge med noe annet enn beige stein og en spesiell type takstein, fordi de av erfaring har opplevd at alle "vanlige" hus enkelt og greit tar fyr som følge av solsteken. Utrolig tragi-komisk i grunn. Det som selvfølgelig er litt kjipt er jo at det gjør alle nabolag veldig like, og samtidig er jo ikke disse materialene så veldig "fine". Men det er mange som er utrolig flinke til å ta vare på hagene sine (edit: billige, mexicanske gartnere), så der har vi litt å lære i Norge! Til tross for at vinteren sannsynligvis ødelegger det uansett. 

Trafikken er håpløs
Akkurat her blir man faktisk sjeldent stående i kø (det kan selvfølgelig ikke sammenlignes med Steinkjer), men herlighet hvor dårlig flyt det er i trafikken til at det er 6 felts over alt. Systemet er så ikke-fungerende som man får det, og det at man kan kjøre forbi biler i samme kjøreretning på hvilken side man vil, sinker trafikken utrolig mye. I tillegg er det slik at man kjøre til høyre på rødt lys, dersom kysten er klar, samtidig som at enkelte lyskryss varer i ca. 3 sekunder, noe som også fører til at en god del kjører på rødt, fordi de ikke gidder å vente mer. Jeg er faktisk sjokkert over at det ikke er flere trafikkulykker, til tross for at det etter hva jeg hører er ganske mange. Synes rett og slett trafikken her er rimelig skummel, og ville ikke latt noen jeg er glad i kjøre her, haha. 

Syklister får ikke bruke gangfelt
Så ja, de dagene jeg sykler til Gold's er jeg rett og slett nødt til å blande meg inn i det håpløse trafikksystemet. Heldigvis kan jeg sykle utenfor markeringene/nødfeltet, og på enkelte avmerkede sykkelstier langs veiene. 

Unger har ikke en mening.
Dette er omtrent noe av det latterligste med USA. En tiåring har null rett til å si hva han eller hun mener, og en unge har selvfølgelig heller ingen grunn til å bli respektert av voksne, for her skal det kun gå den motsatte veien.
I Norge føler jeg at alle, uansett alder har full rett til å uttrykke seg, og folk behandler hverandre på en bra og respektfull måte, men det er aldeles ikke tilfellet her. Argumentet deres er selvfølgelig at ungene blir bedre skikket på denne måten - men samtlige unger og tenåringer jeg har møtt her er ekstremt mye mindre respektfulle, høflige og ordentlige enn den samme gruppen i Norge. I tillegg er alle veldig umodne, ettersom de blir behandlet som barn ut High School.

En annen ting jeg også har merket meg er at jeg er uenig i at folk er hyggeligere her enn i Norge, noe folk ofte har sagt til meg. Folk har null respekt for andres tid, og folk er mye frekkere. Ja, de er mye mer pågående og utadvendte, men dette er slett ikke positivt i alle tilfeller. Helt generelt synes jeg nordmenn er utrolig mye triveligere, samtidig som jeg synes at folk her blir litt "over the top". Jeg tror alt dette går veldig på hvilken type person man er, men jeg er ihvertfall ekstremt fornøyd med Norge slik alt er nå. 

Tax...
Her i statene fungerer det sånn at du må betale skatt på alt du kjøper. Det gjør man forsåvidt i Norge også, bare at der kommer ikke mva og moms i tillegg som en hyggelig overraskelse når du kommer til kassa. Dette glemmer jeg hver eneste gang, og det er så utrolig surt å måtte ut med mer penger enn jeg har regnet ut på forhånd. Heldigvis er alt 1/3 av prisen hjemme uansett. 

Helsesystemet
Dette er jo noe vi hjemme kan skryte over i lange baner, om hvor heldige vi er som får dekket helseutgifter dersom det skal skje noe, takket være at vi betaler skatt. Dette trodde jeg også at de fleste amerikanere var sjalue for, men det er de altså ikke! De tror rett og slett at vi har tidenes verste system, og at legene våre lar folk med dårlige odds dø for å spare penger, ettersom vi uansett får det gratis, noe jeg mener er helt hinsides. De har uansett en hel del veldig ekstreme syn på ting her, og jeg vil påstå at ryktene om at mange amerikanere er "hjernevaskede" ikke er helt usanne. Jeg ble i grunn veldig sjokkert av dette - særlig ettersom at kun en natt på et helt OK sykehus her kan koste minst rundt flere titusens kroner.

Skolene
Jeg tror ikke engang jeg skal sette igang å skrive noe her, jeg. 

Noe dere ikke visste fra før/synes er sært?
Noe dere lurer på?

-Silje 

School Start Assembley

Hei dere! 

Idag hadde vi noe som heter early release schedule, noe som enkelt og greit går ut på at alle timene blir gjort noe kortere, for å gjøre plass til en samling på slutten av skoledagen. Vanligvis er det valgfritt oppmøte på den såkalte assembleyen, dersom du ikke er avhengig av buss for å komme deg hjem, og dermed kan komme deg vekk fra skolens område, men i dag var det altså obligatorisk. Så dere kan tenke dere at det var fullt med skolens 2000 elever samlet i en gymsal, sammen med alle skolens ansatte. 


Er det bare meg, eller ser de inn i mobilkameraet mitt? Hjelp

Assembleyen inneholdt opptredener fra danseteamet, orkesteret/bandet (de var superflinke) og en konkurranse mellom de ulike kapteinene på skolens mange idrettslag.

Rektoren vår tok også the ALS Ice Bucket challenge midt i gymsalen. 

Jeg hadde igrunn veldig høye forventninger til det hele, så jeg ble litt skuffet over opplegget. Mye fordi mine venninner her sa det hadde vært så ekstremt mye bedre tidligere år. Men det var i det minste ikke langdrygt, og ikke forferdelig kjedelig. 

Har du noen gang vært på en lignende assembley?

Tunge dager

Jeg har mange ganger hoert om, og snakket med folk som har vaert paa utveksling, og da faar jeg alltid hoere at de gleder seg som bare det, pluss at de er litt nervose. Nar de kommer til USA er det alltid det samme; At de er superbegeistret eller helt overveldet av inntrykk.

Hos meg er ikke dette tilfellet. Jeg foler det er noe galt med meg, fordi jeg har gratt i over et dogn, og jeg har sovet av og paa i 12 timer, og likevel foler jeg meg like utmattet, til tross for at jeg ikke har sjangs til aa sove mer. Jeg eier ikke matlyst, er konstant kvalm og klarer ikke aa glede meg paa noe som helst, noe jeg har direkte daarlig samvittighet for, ettersom jeg har vaert ekstremt heldig med alt hittil. Jeg hadde ikke tenkt aa skrive om dette paa bloggen, for jeg oensker jo aa i det minste fremstille det som at jeg nyter hvert oyeblikk, men jeg onsker ikke aa lyve, samtidig som jeg vet det er veldig mange hjemme som venter paa en oppdatering paa om jeg har kommet frem, og funnet meg til rette. Dessuten hjelper det faktisk paa aa sette ord paa det.

Jeg har snakket med mamma og pappa en del, og faar helt panikk hver gang det elendige nettet her faller ut. Akkurat naa er det ingenting jeg heller vil enn aa betale tilbake foreldrene mine hele programavgiften og dra hjem, fordi disse to siste dagene er paa topp av lista over de verste dagene i hele mitt liv. Jeg foler meg helt fortapt, og har store vansker med aa tenke rasjonellt. Hver gang jeg gjoer det, foles ting bare enda vaerre, fordi jeg vil ikke innse at jeg ikke skal hjem paa 10 mnd. Jeg makter det ikke.

Jeg er klar over at det er "helt vanlig med hjemlengsel", men dette er helt sykt faelt. Det eneste jeg gleder meg til er ting jeg skal gjoere naar jeg kommer hjem, og i natt dromte jeg tilogmed at jeg kom hjem paa besok. Det har heller ikke hjulpet paa at vi kjorte tidenes verste flyrute til NY, noe som tok rundt 16 timer tilsammen - uten reisen fra Vaernes til Oslo, og uten reisen fra flyplassen til colleget vi bor paa. Dette tar vanligvis 6-7 timer, for aa sette det i perspektiv.

Jeg foler meg som tidenes vrak, og er utrolig skuffet over meg selv. Jeg er i New York, og jeg flytter til Las Vegas om en uke, og synes det er helt forferdelig. Jeg vet ikke hva det sier om meg.

Nå drar vi!

Nå sitter vi omsider og spiser frokost på hotellet, og om en halvtime skal vi gå over til Gardermoen og sjekke inn baggasjen. Flyet drar like før 8, og etter en mellomlanding på to timer i London så lander vi i New York like før 14, lokal tid.

F.v. Kristin (Amarillo, Texas), Kristine (Dallas, Texas), Sofie (San Antonio, Texas) og Sofie (Eagle River, Alaska).

Selv våknet jeg med helt røde øyne etter 2,5 timer søvn, så det skal bli en stor lettelse når vi endelig lander i New York. Jeg håper virkelig at dette blir bra, for nå er det ingen vei tilbake.

Det nærmer seg

I dag er det én uke til jeg legger kofferten, også kalt hybelen på grunn av dens størrelse, i bilen. Én uke til jeg lukker døra til audien bak meg en siste gang på 10 mnd, og én uke til jeg setter meg på flyet til Oslo sammen med Kristin. Om én uke og én dag så fraktes baggasjen min om bord på ett nytt fly, og jeg setter kursen mot en uke i New York, før et helt nytt liv venter meg i Las Vegas.

I motsetning til alt for mange, ut ifra hva jeg har fått inntrykket av, så har jeg mye mer reisenerver enn reisefeber. I følge flere av mine venner som allerede har vært på utveksling, så er det så mange inntrykk på flyet og de første ukene over dammen at jeg nesten ikke kommer til å tenke på hjemme, men akkurat nå er klumpen i halsen litt for tykk til å svelge bort for å tro på det fullt og helt. Selv om jeg selvfølgelig håper det blir slik.

Jeg er så vant med å være tøff og målrettet, så denne versjonen av meg selv kom rett og slett litt brått på. I og med at jeg har undertrykket usikkerheten jeg har hatt rundt alt dette i snart ett år, så fikk jeg plutselig alt skyllende over meg, da nye personer i livet mitt, som jeg har blitt svært glad i, fikk meg til å innse at savnet kommer til å bli større enn jeg i utgangspunktet turte å innrømme for meg selv. Men jeg kommer nok til å lære mye av dette året, og til tross for alt, så gleder jeg meg og er sikker på at jeg kommer til å få en fin opplevelse. Jeg er bare nødt til å slippe litt taket, noe som sitter veldig langt inne akkurat nå.

I utgangspunktet skulle jeg ha dratt i morgen, og tatt flyet via NY til Boston den 1. Dette fordi jeg kom inn på et program gjennom noe som heter Global citizen initiative på Harvard University. Jeg har lenge visst om dette, men fikk ikke klarsignal på at jeg var blant de 24 ungdommene på verdensbasis som kom med før dagen før jeg hentet ut Visumet, altså 29. Juni. Først var jeg utrolig gira og tenkte dette var tidenes "once in a lifetime opportunity", men da det endte opp med enda et skjema med utfylling på størrelse med utvekslingssøknaden, i tillegg til en del styr for å scanne over en godkjent helseforsiktig, ble det for mye. Jeg hadde fremdeles ikke fått klarsignal på avreisedato, og jeg var klar over at det ville blitt mange dager alene i Boston før jeg skulle ha dratt videre til NY på Soft Landing Camp, samtidig som det ville ha blitt et svært tøft og akademisk program å starte et ellers veldig "uvant" år med. Jeg hadde forsåvidt ikke rukket å skrive meg inn tilsnok på skolen til å starte 1. Skoledag om jeg hadde blitt med heller, så i tillegg til en uke mer tid her hjemme og en mye tryggere og oversiktelig reise til statene, så er jeg veldig glad for at jeg tok den avgjørelsen jeg tok. Jeg angrer ikke et sekund, noe som faktisk sier ganske mye når det gjelder meg.

Jeg kjenner på veldig mange nye impulser og inntrykk for tiden som strider imot alt jeg vanligvis føler, og dermed er det bare ekstra vanskelig å vite hvordan det faktisk skal bli å reise. Men jeg er helt NØDT til å tenke rasjonellt, noe jeg i det siste har blitt elendig på. Ett år kommer til å gå fort, og det er utrolig mange andre jeg kjenner i samme situasjon som meg. Det verste som kan skje er ikke så ille, og livet er ikke over selv om ting jeg er redd skal endre seg her hjemme faktisk gjør det til jeg kommer hjem.

Jeg føler det var helt nødvendig av meg å skrive dette innlegget nå, og få ned litt av det jeg tenker svart på hvitt, samtidig som jeg bare må si at det neppe blir noe særlig til blogging før jeg er der borte, nå. Er alt for stresset på å si hade til venner og familie, samtidig som det liksom er så mye jeg skulle ha gjort og sagt.

Det er kanskje på tide å puste litt.

-Silje

Visumsøknad

Hei, dere! 

I dag mottok jeg visumpapirene mine i posten, og setter dermed igang prossessen med å søke. Ettersom enhver person uten amerikansk statsborgerskap må ha et visum for et lengre opphold i landet uten å bli kastet ut, er dette en veldig viktig del av forberedelsene til utvekslingsåret. I tillegg er også alle Norske statsborgere nødt til å ha et gyldig ESTA for å komme inn til USA selv for kortere ferieopphold. 

Det visumet jeg søker om, er kalt "Nonimmigrant Visa DS-160" og akkurat dette visumet innebærer en god del retningslinjer, samtidig som det kun tillater meg å oppholde meg i landet til en viss periode etter skoleslutt på Silverado High School, som er skolen jeg skal gå på. 

Det første jeg må gjøre er å fullføre et DS-160 skjema HERHer må man manuvere seg frem, lese gjennom "How to complete application" og fullføre ulike punkter. Det er veldig viktig å følge instruksjonene på hver side av søknaden veldig nøye, slik at man ikke risikerer å få avslag. Man bør også merke seg "application ID" på søknaden, slik at man ikke mister alt man har skrevet inn dersom man ikke får til å fullføre hele søknaden på en gang. Ha pass og slikt klart, for det blir det en god del bruk for! Det er også mye snakk om at denne delen er utrolig omfattende, men om man setter av litt tid går det ganske greit. Jeg brukte faktisk google maps en del for å ha adresser og postnummer på plass, for alt fra boplass og skole i USA, til her hjemme og andre personer du må bruke som referanse. Dere forstår kanskje ikke hva jeg mener akkurat nå, men til dere som skal fylle ut søknaden om visum i senere tid, kan det komme til god nytte. Forresten, når jeg sier referanse, så mener jeg det at du er nødt til å ha to personer over 18 år, som du ikke er i slekt med, utfylt med navn, adresse, nummer etc. som personer som kan bekrefte hva du har skrevet i søknaden din. Jeg tipper dette bare er sånn extra security opplegg, så jeg valgte å bruke naboen min og en venn. 

Når man har besvart alt i søknaden vil man lese over svarene sine, for så å klikke submit. Da får man opp en confirmation side som man må skrive ut, samtidig som man må merke seg DS-160 nummeret, som du forhåpentligvis har merket deg allerede i fra starten. Dette er første del av søknaden. 

Videre når jeg skal betale visumet, må jeg inn på siden HER. Det er her jeg vil få bruk for confirmation siden, samt. pass og SEVIS dokumentene, som er visumunderlaget jeg fikk i posten. Denne delen går rimelig fort, men IKKE gjør det på mac, og bruk vanlig Visa, IKKE kredittkort når du gjør det. Jeg måtte vente et helt døgn før jeg kunne logge meg inn igjen, fordi det ble en eller annen feil siden jeg bruker safari. Uansett, etter betalingen går gjennom, får man et referansenummer som du må skrive ned. Dette bruker en videre for å booke time hos ambassaden. Når dette er gjort, er det bare å pakke med seg pass, SEVIS dokumenter og alt annet som står oppført, og dra til den Amerikanske Ambassaden i Oslo. 

Har du noen gang søkt visum før?

-Silje

 

STS Forberedelsescamp

Hei dere! 

Nå er jeg igjen tilbake i Steinkjer, og ferdig med 2/5 "tentamener". Jeg har verkende føtter og store gnagsår etter alt for mye gåing i elendige sko i Oslo, og jeg har fått en betennelse i ryggen som jeg forverret som bare det med en joggetur idet jeg og mamma kom hjem i går. Men ellers har jeg hatt en fin helg, og møtt så mange fantastiske folk i samme situasjon som meg, pluss at jeg begynner virkelig å kjenne på reisefeberen, samtidig som det er litt blandede følelser. Det skal nok ikke bli bare lett å dra fra alt her hjemme. 

Uansett, helgen har gått med til en del shopping på fredag -hvor jeg ikke trodde jeg handlet noe særlig, men har såvisst fått med meg en del ting jeg skal ta noen bilder av til dere senere i dag - og opplegg på lørdag og søndag. Jeg har overnattet på et slags vandrehjem sammen med 100 andre STS elever (de som ikke sov hjemme, eller på hotell), og det var utrolig trivelig, særlig stundene på kjøkkenet, til tross for at det minnet litt for mye om en skoleleir i forhold til hva jeg kunne ønske. Men det var jo mitt valg i grunn, for jeg hadde muligheten til å ligge på Frogner sammen med mamma. Jeg skal ikke si så mye om opplegget i helgen annet enn at vi har gått glipp av så og si alt som heter soltimer ettersom vi har tilbrakt mange mange timer i auditorium og fått informasjon før avreise på utveksling. Jeg ble faktisk litt tatt på senga av mange av reglene, som rett og slett er nye, og jeg kan nok egentlig si at jeg rett og slett er litt sjokkert og fortvilet over noe av dem. Men det får bare gå som det går, også får jeg se an ting etterhvert som jeg kommer til USA. Skal ikke gå så mye mer innpå hva vi gjorde, men om dere vil lese mer om det kan dere gjerne stikke innom bloggen til Kristine, Kristin eller Marianne (som også er STS Eleven 2014), ettersom de også har skrevet innlegg fra helgen. 

Alt i alt har jeg fått repetert en god del informasjon som er viktig å ha i bakhodet, samtidig som jeg har hatt det kjempegøy sammen med de andre elevene. Blant annet har vi spilt noe vi kaller "mafia" omtrent hele tiden på Haraldsheim, og det var utrolig gøy. 

Anyway, jeg avslutter innlegget med en del bilder fra helgen. Må også få legge til at jeg satt og bannet ganske godt for meg selv iste da jeg innså at jeg ikke hadde endret blendertall på noen av bildene som var tatt i helt ulikt lys, og ettersom at skjermen på kameraet ikke helt samarbeidet i helgen, så oppdaget jeg det ikke før nå! Og det som er så kjipt med det, er at jeg er sikker på at de bildene det gikk utover ville ha blitt de beste med riktige innstillinger, så jeg skal ihvertfall ikke gjøre den feilen flere ganger. 


Fineste Helga


Dette er ett av bildene hvor blendingen ble helt feil. Det hadde, som dere ser, blitt såå mye finere dersom jeg ikke hadde trengt å redigere det lysere.












Tortillapizza er liksom min nye avhengighet, så jeg lagde det til flere stykker i helgen også, haha. Her er vi på kjøkkenet, hvor vi tilbrakte veeldig mye tid. På lørdag ble det både pizza, brownies, frukt og smeltet sjokolade, så sånn sett er jeg slett ikke lei meg for at vi ikke sov på hotell! Det er jo litt sjarm og hygge i å holde på slik også, og ikke minst sosialt.


Marianne lager brownies.




Fatter ikke at Constantin faktisk tilbød seg å dra bagen og sekken min helt ned til BI, for selv om den ser lett ut, så var det rett og slett helt jævlig. Gnagsårene mine bidro jo heller ikke mindre til det. 


Helga og meg i de berømte, gule t-skjortene.


Avsluttet turen på Friday's med mamma i et helt fantastisk sommervær! 


Må lære meg å begrense milkshakeinntaket på slike turer... Til mitt forsvar så fikk jeg mye hjelp av mamma.

Jeg har faktisk også filmet noen klipp i helgen, så det er godt mulig jeg klipper dem sammen til en liten kortfilm, dersom det er interesse for det?

Hvis det er noen av de som var på campen som ønsker å låne bilder har dere veldig lov til det! Bare legg igjen en kommentar om det, slik at jeg samtidig får sett innom deres blogger. 

Hva har du gjort i helgen?

-Silje

It's all for real

Heia!

Gårsdagens nyheter begynner sakte men sikkert å synke inn, og etter å ha fått snakket såvidt med vertsforeldrene mine i går kveld forstår jeg at dette faktisk er på ordentlig. De virker utrolig søte og hyggelige, så jeg gleder meg så utrolig mye at jeg har ikke ord! De har også en vertselev nå som jeg har planer om å snakke litt med, for å høre hvordan hun har det.

Til de som lurte på hvor langt unna sentrum jeg bor, så bor jeg så og si midt i byen! Tror det tar omtrent 10-30 min i bil inn til City Centre of Las Vegas, og det er nok så sentralt som man kan komme uten å havne midt i virvaret av gamblende turister.

Nå som jeg begynner å få såpass mye informasjon om turen tenker jeg også å kjøre igang en spørsmålsrunde rundt utvekslingen i løpet av dagen, hva tror dere om det?

-Silje

Jeg har fått vertsfamilie!

I LAS VEGAS

Jaa, jeg kan virkelig ikke tro det. Jeg har fått vertfamilie i selveste Las Vegas, så og si i sentrum! Skolen jeg skal gå på heter Silverado High School, og det ser ut som en utrolig fin og stor skole. Bare på google maps kan man se en friidrettsbane, en baseball bane, 8 tennisbaner og 6 basketballbaner utenfor skolen, og det er gåavstand fra huset jeg skal bo i og dit! Det ser ut til at det er rundt en halv kilometer å gå, og siden det er HELT flatt, så er jo ikke det særlig langt. (Gjett om jeg skal kjøpe meg cruiser board og cruise til skolen, da! :D)

Familien jeg skal bo hos er et par som har to katter og en hund, som jeg husker, og nabolaget deres er kjempefint og veldig tettbebygd. Minner litt om en stor versjon av Wisteria Lane, faktisk, så det er fantastisk greit. De fleste i området ser også ut til å ha basseng, så det er gode utsikter for noen pool parties, hehe. 

Jeg er iallefall SUPER STOKED, og har gått fra å grue meg som bare det til å ikke kunne vente med å dra! Jeg kunne ikke bedd om bedre beliggenhet, så jeg gleder meg utrolig mye til å bli kjent med familien. Jeg var jo en av få som ikke ønsket stat, og jeg ville faktisk heller ikke til Florida osv, men har flere ganger snakket om at Nevada og Las Vegas, eller Arizona var noe jeg kunne tenke meg. Det har nesten ikke gått opp for meg, og det er helt fantastisk gøy å se reaksjonen til alle rundt meg! *hyler av glede*

Skal du på utveksling?

-Silje

Utvekslingsutfordring

Jeg ser det er veldig mange utvekslingsblogger som kjører denne, så fant ut at jeg skulle gjøre det også.

Hvor skal du dra på utveksling?

USA! Jeg aner fremdeles ikke hvor, så det blir utrolig spennende. Jeg tok ikke statvalg fordi jeg synes rett og slett det er en unødvendig kostnad, med tanke på at man egentlig vet svært lite om de ulike statene fra før. Dessuten velger versfamilien elev, og ikke omvendt, og jeg tror det er lettere å få en bra familie som passer seg dersom man ikke begrenser mulighetene. Jeg er overbevist om at familien spiller en ekstremt mye større rolle enn plassen man havner på, og dermed er dette en avgjørelse jeg ikke ser noen grunn til å angre på. 

Hvilken organisasjon reiser du med?

Jeg reiser med STS og har fått underorganisasjonen PAX. Er kjempefornøyd med STS så langt!

Hvor kunne du aller helst tenke deg å ende opp?

Jeg er ærlig talt ikke sikker. Det er 52 stater i USA, og jeg vet utrolig lite om de fleste. Men jeg kunne ha tenkt meg Arizona, Nevada eller et annet litt varmt sted, samtidig som jeg er faktisk en av de som håper at jeg ikke kommer til sørstatene, ikke engang Florida. Aner ikke hvorfor, jeg bare har ikke så lyst til det, haha. Det gjør ikke noe om jeg kommer til sørstatene da, forresten. Men jeg griner om jeg kommer til Alaska. Det er jo mer Russland enn det er USA. 

Har du fått vertsfamilie og har du gjort stats/regionsvalg?

Neither. Men ettersom søknaden min er godkjent i USA så er det nok bare et spørsmål om tid før jeg får familie. Tror det kommer til å bli en ekstrem tolmodighetsprøve, ettersom jeg kan få det i dag, eller jeg kan få det en uke før jeg drar... En kompis av meg i Trondheim hadde ikke fått familie enda i Juli i fjor, og jeg er så nervøs for at jeg kommer til å ende opp i samme situasjon! 

Skal du på forberedelsesleir?

Jaaa, det skal jeg! En uke i New York, med shopping, sightseeing, litt innføring i kultur og amerikansk historie ++, og herregud som jeg gleder med! Dette er forresten ikke garantert da, er jeg redd, ettersom det avhenger litt på avreisedatoen min hvorvidt jeg kan delta på campen. 



Hva gleder du deg mest til?

Hmm, dette er et veldig vanskelig spørsmål.. Men jeg gleder meg nok mest til NY, og forhåpentligvis Hawaii hvis mamma og pappa lar meg dra, samt. alle stedene jeg får se og ikke minst high school spiriten! Gleder meg faktisk sinnsykt mye til halloween! Og billig shopping da.... Oh my. Jeg gleder meg også på alt det de hjemme aldri får sjangsen til å oppleve, og å ta bilder av alt jeg får være med på. 

Hva gruer du deg mest til?

Å være borte fra familie og venner. Det skal bli utrolig tøft, ettersom jeg synes det er hardt allerede nå, lenge før jeg drar. Så jeg gruer meg fælt til alle de tunge stundene, men jeg er overbevist om at det vil være verdt det. 

Kunne du tenke deg å prøve en ny sport?

Helt klart. Jeg er utrolig stoked på cheerleading, selv om jeg er litt usikker på hvor gunstig det er for meg som ikke har drevet med dans noen gang, ikke turn på mange år, og heller ikke er særlig myk? (noen som har erfaring med dette?), samtidig som jeg kunne tenke meg å prøve tennis og track and field. Dersom jeg kommer til nordstatene ville det vært kjempegøy å være med på snowboarding eller twintip også, men ettersom svært få skoler tilbyr dette, ville det isåfall blitt utenom. 

Hva tror du at du kommer til å savne mest?

Norsk mat kommer jeg til å bli helt gal av å savne. Synes det er hardt med 14 dager i syden liksom, pga maten! Jeg er faktisk ikke særlig glad i lyst brød og slikt, så kommer nok til å bli mange bestillinger om knekkebrød til de hjemme. Jeg kommer også til å savne familien min kjempemye. Og vann. Norsk springvann. 

Skal du på arrangert tur med organisasjonen?

Aner ikke. Har sinnsykt lyst på Hawaii, men dette finner jeg nok ut av etterhvert. Det blir iallefall oppdatering om det på bloggen! 

Nevn fire steder du kunne tenke deg å besøke mens du er der. 

Det er helt klar mer enn 4 steder jeg ønsker å besøke, men på topp ligger nok Harry Potter world i universal studios i Orlando (kommer til å bli mobbet for denne #nerd), Hollywood, Las Vegas og kanskje Grand Canyon? Dette er steder jeg kunne ha tenkt meg, NY er jeg allerede sikker på at jeg skal til, så det er uansett helt øverst på lista!




Tror du dette blir et bra år?

Ja! Det tror jeg så absolutt. Jeg skal bo et år i selveste USA, det må da være alles drøm? Er så utrolig takknemmelig for at jeg får denne muligheten, dere aner ikke. 

 

Skal du/har du vært på utveksling?

-Silje

Søknadsprosessen - Del 2

Som lovet kommer jeg her altså med 2. del av søknadsprosessen min mot utveksling, så da hopper jeg bare rett i det. 

Noen dager etter jeg kom hjem fra syden mot slutten av November kastet plutselig broren min en tykk konvolutt i hodet på meg og sa at det var noe som hadde kommet i posten for en uke siden. Jeg skjønte jo ganske fort hva det var, da STS logoen prydet forsiden, og det første som traff meg da jeg åpnet var ei overskrift som sa "Gratulerer Silje, din søknad til USA har blitt godkjent" eller noe i den duren da. Inni der fant jeg masse ark med informasjon og reglement, OG en faktura som skulle gå ut samme dag. Ved å betale denne fakturaen takker man ja til plassen sin i programmet, og dersom man ikke overholder fristen havner man bakerst i køen. Så jeg hadde utrolig flaks, samtidig som jeg var superirritert for at broren min hadde glemt alt om konvolutten frem til da. Men det gikk bra, tho. 

Den første fakturaen er den minste, og man betaler forsikring, intervjuavgift og en frivillig avbestillingsforsikting samtidig. I konvolutten lå det også noen ark som måtte fylles ut for så å skannes inn, så det gikk ganske fort. Med en gang etter at STS hadde mottat betalingen min fikk jeg link til ei nettside, og et brukernavn og passord. Akkurat denne delen tror jeg varierer veldig mye fra organisasjon til organisasjon, da mange kobles på en underorganisasjon via sitt program. Selv skal jeg reise med STS, men plasseres av underorganisasjonen PAX, samtidig som at andre fra STS kan plasseres i andre ulike underorganisasjoner. Ihvertfall tror jeg enkelte bare får en hel haug med papirer i posten som de må sende tilbake etter at de er utfylt, imens jeg fikk et oversiktelig skjema med ulike spalter jeg måtte fylle ut på nett. Jeg fikk en 3ukers frist på å fylle ut alt, og dette innebar mange forskjellige ting. Et brev hvor man forteller mest mulig om seg selv til en potensiell vertsfamilie, noen "småbrev" hvor man besvarer ulike spørsmål, et enkelt personalia skjema, en spalte der man skal legge inn 9 bilder som skal vise mest mulig av seg selv og sitt liv (familie, høytidsfeiringer, venner, trening, jobb etc.), masse skjema man må skrive ut for å fylle ut og skrive under på, for så å skanne inn igjen, helseskjema og vaksineskjema som man må til lege for å fylle ut, karakterskjema der alle karakterer fra 8-11 klasse skal fylles ut (man sender inn 1vgskarakterene etterhvert som man får dem) og noen småting til. Bla. må man til rådgiver ved skolen sin og et stempel på at det er mulig å få året godkjent. Det er ikke dermed sagt at dette er garantert, men det er et kriterie for å få reise at det i utgangspunktet er mulig. 

Med andre ord er det mye som skal fylles ut, men det er bare å sette seg ned med det, og i grunn var det litt morsomt. Alt skal forresten fylles på Engelsk. 
En ting som er viktig å vite er at man er ikke nødt til å være kjempegod i Engelsk for å få dra, for dette lærer man jo etter hvert. Men utvekslingsfirmaene måler jo hvor god du er i språket, så det er en stor fordel å ha et godt grunnlag. Heldigvis lærer vi i Norge Engelsk helt fra barneskolen av!

Utover dette har jeg ikke gjort så mye mer annet enn å skrive under noen papirer til og sende inn flere karakterer direkte til organsiasjonen i USA. I tillegg har jeg sendt mange mailer til STS om ulike spørsmål osv, og de har vært så utrolig hjelpsomme! Som regel svarer de samme dag, gjerne bare et par timer etter jeg sender min mail. De er personlige og legger til rette dersom det oppstår problem. Jeg er kjempefornøyd, og gleder meg masse til å reise med dem.

Utover den normale søknadsprosessen så har vi også mange andre faktorer. Blant annet så skal jeg på softlandingcamp i NY (WIIIII), som koster ganske mye, men herregud, en uke med bare gøy i den byen er verdt det, og det er som sagt mulig å melde seg på coast to coast. Tenker kanskje å ha et eget innlegg om de to tingene, men ikke før jeg nærmer meg avreise. I tillegg til alt organisasjonen reiser med ordner, så er de fleste organisasjonene godkjente av lånekassen, og gir mulighet for å søke om lån eller stipend. Dette utgjør en utrolig stor sum av den totale programavgiften, samtidig som at de dekker eventuell skoleskyss i USA, og reiseutgifter til Oslo fra Værnes for min del, ettersom jeg selv må komme meg til Oslo for avreise til USA. 

I slutten av April skal forresten alle årets STSelever til oslo på forberedelsescamp, og det skal bli så gøy! Ser for meg at jeg kommer til å få litt av en reisefeber under det oppholdet ihvertfall. 

Noen som har spørsmål ang. selve utvekslingen, STS eller søknadsprosessen? :-)

-Silje

Søknadsprosessen før utveksling - Del 1

Hei!

Etter at det er blitt opprettet veldig mange utvekslingsgrupper for oss som drar til høsten nå i det siste, fant jeg ut at jeg virkelig måtte få ræva i gir og lage et innlegg rundt søknadsprosessen mot utveksling. 

Allerede mot slutten av barneskolen begynte utveksling å vekke min oppmerksomhet. Jeg visste svært lite om hva det innebar, og på den tiden føltes jo et år som et helt liv, men etterhvert som tiden har gått har jeg fått vite mer og mer om hva det innebærer, et år går plutselig veldig fort, og flere av mine egne venner har dratt ut på dette eventyret. Med eventyr mener jeg selvfølgelig helheten, utviklingen og alt man får oppleve, selv om det nok blir et utrolig tøft år også. Men jeg ser verdien i et slikt år bare mer og mer, til tross for at jeg er livredd for å gå glipp av mye her hjemme. Livredd. 
Jeg håper så inderlig på en søt og snill familie som tar meg imot med åpne armer og får meg til å føle meg hjemme, og samtidig forhåpentligvis ønsker å vise så mye av landet sitt som mulig. Det er så mange som ikke er like heldige på den fronten, så det er bare å krysse fingrene! Jeg drar med et hode som er innstilt på det verste, men samtidig har jeg stor tro på selskapet jeg reiser med, både på andres erfaringer og mine egne erfaringer bare hittil i prosessen. Dersom det oppstår problemer har jeg også hørt at STS er veldig medhjelpelige, i motsetning til enkelte utvekslingsbyrå som rett og slett tar litt knekken på enkelte av sine elever. Man er tross alt ikke en voksen person, selv om man kaster seg ut i noe så stort. 

I Oktober i 2013 fikk jeg endelig sendt avgårde min søknad om utveksling. Jeg sa vel allerede i Juli at jeg ville gjøre det , men så måtte det plutselig en del mer overtaling til enn jeg var forberedt på, til tross for at jeg har sagt at dette er noe jeg vil gjøre, i mange år. Men selvfølgelig forstår jeg at foreldrene mine er redde for meg, og samtidig som de ønsker at jeg skal få styre dette selv og få et fantastisk år, så er de også redde for at året skal bli alt for tungt, og at ting ikke skal bli som forventet. Så omsider ble det jo greit, til tross for at jeg mistenker pappa for å fremdeles søke opp "dårlige erfaringer med utveksling" på Google. Det er nok helt normalt, selv om jeg har blitt litt frustrert av dette. Man blir å føle seg litt alene om avgjørelsen om å reise, men etterhvert som brikker faller på plass og man får mer og mer utfyllende informasjon, så klarer man å styre det litt sammen. Men nok om det. 

Som sagt ja, så begynte jeg å søke i Oktober, og dette er da en veldig grunnleggende og rask første-søknad. Ettersom jeg ønsket rabatten på 3000kr som var inkludert dersom man søkte før 31. August, sendte jeg først inn en kopi av vitnemålet mitt sammen med et utfylt ark som lå ved i STS's brosjyre mot slutten av August. Men da jeg aldri fikk noe svar, viste det seg at søknaden aldri hadde kommet inn av en eller annen grunn, så da søkte jeg på nettsidene deres her.  Fristen deres på rabatten hadde visst også blitt utsatt til 31. Oktober, men jeg hadde uansett fått denne, ettersom det var ren uflaks at min skriftlige søknad aldri kom frem. Men for den del anbefaler jeg å søke på nettet, for det gikk så fort! Også sendte jeg bare karakterene mine over på mail i ettertid. 

Jeg fikk svar fra STS ganske fort; jeg tror ikke det gikk stort lengre tid enn en uke, og da ble jeg innkalt til intervju. Dette er noe alle som søker må gå gjennom, da selskapet ønsker å bli bedre kjent med søkeren som person, samtidig som han eller hun får litt innsikt i engelskkunnskapene dine og noen ærlige meninger fra foreldrene. Minst en forelder må delta på intervjuet. Jeg skulle egentlig til trondheim på intervju, men da dette ble litt vanskelig å få til midt i en hektisk hverdag, så fikk vi ta det på skype. Rettere sagt er det et valg som er helt opp til søkeren. Jeg ønsket i utgangspunket å dra til Trondheim, da det ville vært litt mer personlig, men å ta det over skype sammen med mamma gikk kjempefint! STS har intervjuere plassert over hele landet, så dersom du absolutt ikke ønsker å ta det på skype, så skal det være fullt mulig å ta det ansikt til ansikt uten å måtte reise for langt.
Intervjueren min var utrolig hyggelig, og det var overhodet hverken ubehagelig eller kleint. Hun var også bare 25 år, og hadde selv reist gjennom STS, så det føltes også veldig betryggende og troverdig å snakke med henne. Hun hadde også deltatt på noe som heter Coast to coast som jeg vurderer, og jeg er såå glad jeg fikk høre litt om det fra noen som faktisk hadde vært med! Fordi når man leser om det på nettsiden deres virker det alt for bra til å være sant, men hun sa det var enda bedre. Wææ! Skal forklare litt mer om hva dette går ut på senere. 

Ihvertfall så gikk intervjuet mitt kjempebra, og jeg satt igjen med en god følelse i ettertid. Mer om hvordan søknaden fortsatte etter dette får dere se del 2! Publiserer den på samme tid i morgen kveld. 

Er det noen som har noen spørsmål ang. dette? 

-Silje 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017


Hei, mitt navn er Silje, og jeg er ei 19 år gammel jente fra Steinkjer i Trøndelag. Jeg var utvekslingselev i Las Vegas 14/15 med STS, og har du noen spørsmål er det bare å sende meg en mail, eller ta en titt på alt praktisk jeg har skrevet i kategorien om utveksling. Til høsten går turen videre til Oslo for masterstudiet i Jus, og jeg håper du vil være med meg på reisen videre i hverdagen min. Jeg blogger i hovedsak om reise, mat, trening, mote og jobb.

Kontakt


Siljeschiefloe@gmail.com


hits