hits

"Savner du hjemme?"

Et spørsmål jeg får veldig ofte her i USA er: "Savner du hjemme?", og jeg har tatt megselv å reflektere mye over akkurat dette. Ikke på det viset at jeg kjenner etter hvorvidt jeg savner hjemme, men mer akkurat det at folk i det heletatt stiller det spørsmålet. For i mitt hode så sier jo svaret seg selv, men igjen så har jo alle jeg kjenner her enten flyttet til Vegas langt i fra, eller aldri bodd i samme hus hele livet i denne byen, og for noen som har lært seg til å ikke bli for knyttet til et sted eller folk, så er det jo i grunn et ganske godt spørsmål. Det er bare at for meg så har jeg aldri måttet endre alt før. 

For min del, som vist ganske tydelig her på bloggen, så har det vært et rimelig krevende år for meg, ihvertfall frem til over jul, noe som har ført til at jeg har savnet Steinkjer, Norge, familie, venner og egentlig alt annet som har med hjemme å gjøre til en stor grad. Men hva kan man egentlig forvente, da? Ja, jeg er utrolig selvstendig og trives godt på egenhånd, samtidig som jeg sjeldent ønsker hjelp med ting og foretrekker å løse situasjoner selv, men man får jo satt ting skikkelig i perspektiv når man reiser avgårde slik som jeg gjorde. Plutselig er man faktisk alene, og man befinner seg plutselig på villspor - og selv om jeg er spontan av meg, så liker jeg også å ha struktur og full kontroll, noe jeg absolutt ikke hadde lengre. Alt, absolutt alt var nytt, og man finner plutselig ut at man ikke engang vet hvor mye myntene i det nye landet er verdt, da de ikke sier antall cent, men heller ukjente ord som penny, nickle, dime og quarter. Jeg gikk fra å kunne gå til postkassa hjemme i blinde, fra å bo i det samme landet, i den samme byen, i det samme nabolaget, og det samme huset, med den samme familien, omgitt av de samme folka, og nesten alle de samme vennene og den samme maten i 16,5 år, hvor de største forandringene var å venne seg til at vi bygde ut og malte innsiden av huset, samtidig som kjøkken, spisebord og sofaer har blitt byttet ut, skifte rom til naborommet da vi bygde ut huset, og å bytte skole etterhvert som Egge Barneskole ble til Egge Ungdomskole, før jeg endte opp på Steinkjer Videregående, også ser jeg plutselig hvor latterlig vandt jeg er til alt det samme gamle. Og jeg elsker det. 

Jeg har alltid likt Trøndelag, men forsåvidt sett meg selv ende opp i Trondheim etter studier i den byen, men nå som jeg er her så har jeg jo knapt nok lyst til å flytte fra rommet mitt hjemme hos mamma og pappa om 1,5 år. Plutselig kan jeg se for meg at jeg ender opp i Steinkjer til slutt, som de fleste faktisk gjør, og det gjør meg ingen verdens ting! Jeg bor i en by med mer enn halvparten av personer, inkludert turister, som bor totalt i Norge, og med ett sentrum større enn de aller fleste norske byer - og jeg ser at jeg mangler ingen tilbud i hjembyen. Selvfølgelig foretrekker jeg shoppingen her, og jeg elsker at alt er åpent 24/7 - noe som forsåvidt gjelder nesten bare i Vegas også i USA -, og jeg kan ta meg en helikoptertur eller dra på en konsert eller kjøre berg-og-dalbane midt i uka om jeg ønsker, men jeg kan jo gjøre det hjemme også; bare at det blir litt mer spesielt de gangene det skjer. Jeg er jo så heldig at jeg har en familie som elsker å reise - takk Gud uten å være skikkelige turister (e'kke no' fan av det skjønner'u) - og jeg får dermed oppleve så mange fantastiske plasser og mye nytt ganske ofte, i grunn. Og for å være helt ærlig så liker jeg faktisk det bedre. Det er bare noe med det, og jeg er helt sikker på at det er noe vi Nordmenn - eller kanskje Skandinavere, eller Europere - er mye flinkere på; Vi har jo tross alt ord som kos, koselig, syden osv., og det er jo noen av mine favoritting her i verden. Diplomis, Smash, Nugatti, Toro brownies og Freia osv. finnes jo også bare i Norge, så det er bare å hylle det landet, altså. 

Så "Savner du hjemme?" - ja, jeg savner hjemme som bare det; hver eneste dag. Men jeg er så utrolig heldig som får oppleve dette allikevel, og virkelig få forstå "borte bra, men hjemme best". Som Ole Brumm sier "Hvor heldig er jeg som har noe som gjør det så vanskelig å si farvel?", og jeg er bare så fantastisk heldig. Så nå skal jeg bare nyte de 3 månedene jeg har igjen her i Las Vegas før jeg skal tilbake til det samme gamle, alt som er trygt og godt, selv om jeg kommer til å være anderledes, med ett helt nytt liv i minne. 

//Silje

Ikke ett utkast

Jeg har utallige innlegg lagret som utkast på denne bloggen, og sannsynligheten er stor for at dette innlegget også blir lagt dit. Men jeg tenker alltid så mye, så det er godt å få skrevet alt ned. Ikke nødvendigvis for alle å se, men mer som for å forklare tankene mine for meg selv, fordi selv om jeg ikke vil anse hodet mitt som ett eneste stort rot, så tenker jeg allikevel mye jeg ikke helt kan forklare innimellom. Jeg er heldigvis ikke lengre av de som overtenker alt og gjør tilværelsen elendig av min egen fantasi, men jeg har allikevel alltid tenkt veldig over ting, og jeg elsker å filosofere og reflektere over alt mellom himmel og jord. På mange vis vet jeg dette kan gjenspeiles utad hos meg, for det har folk kommentert før, men jeg har med tiden innsett at det faktisk er noe jeg liker, og jeg ønsker ikke egentlig å bare være som alle andre. Ikke at jeg er så fryktelig "sær", men jeg synes rett og slett at det er fint å være meg selv, uten å bruke så mye tid på å tenke hva andre tenker om det. 

Jeg har alltid vært rimelig dyp av meg, og når jeg er alene kan jeg være riktig så dramatisk om jeg er i rett humør. Eller skal jeg si feil? Samtidig har jeg alltid fått hørt at pappas side av slekten har en tendens til å være veldig følsomme, og selv om jeg aldri har gjenkjent megselv i dette, så fikk jeg virkelig kjenne på det i farmors 90årsdag i fjor. På mange vis var det veldig fint, men jeg har bare aldri vært komfortabel med å vise følelser. Jeg har alltid følt alt veldig dypt; jeg er utrolig glad i alle rundt meg, jeg setter ekstremt stor pris på alt jeg har, og jeg kan til og med få dårlig samvittighet på vegne av folk jeg ikke kjenner. Problemet er at jeg er ekstremt dårlig på å vise følelser, og slik har det i grunn vært så lenge jeg kan huske. Jeg burde så absolutt ha fortalt alle rundt meg - særlig familien min - hvor utrolig stor pris jeg setter på dem til enhver tid, men dette er rett og slett vanskelig for meg. Ikke fordi de ikke fortjener å høre det, for det gjør de så absolutt, men jeg er bare ikke noe flink på det. Og man kan si så mange ganger man vil at det å ikke vise følelser er en sterkhet, men for meg er det mer enn svakhet. Og dette burde jeg kanskje heller ha skrevet direkte til dere hjemme, men på ett vis er dette mye lettere for meg. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og det er den beste måten jeg har til å få ut ting. Jeg er i grunnen ikke den som forteller noe særlig til venninnene mine heller, rett og slett fordi det fungerer bedre for meg å skrive alt jeg tenker ned i et worddokument. I mange tilfeller kan jeg se tilbake på det jeg har skrevet og bare fnyse av det også, så det er vel i grunn enda en god grunn til å ikke legge ut om alt mulig. Men så er det jo en gang sånn at det er ingenting som gir meg dårligere samvittighet enn å ikke kunne vise min takknemlighet, og da er det ikke noe rom for at jeg skal unngå å gå litt ut av komfortsonen bare fordi det er slik jeg føler meg tryggest. For å flytte 19 timer med fly og 9 tidssoner unna, det klarer jeg, men å ta opp telefonen for å si noen enkle ord til alle som betyr mest for meg, det sliter jeg ekstremt med. Jeg synes forsåvidt det er urettferdig av meg å bare skrive ned dette her, for dere fortjener at jeg sier det direkte til dere, men så må man starte en plass. 

Improvisasjon har forsåvidt lenge vært en av mine sterkere sider. En gang på ungdomskolen hadde jeg helt glemt av at vi skulle ha fremføring i Engelsk, men ettersom temaet interesserte meg, så bestemte jeg meg for å gi det en sjangse allikevel. Den gangen fikk jeg en 6'er på ren improvisasjon og reflektering, uten noen power point i bakgrunnen, mot andre ganger da jeg har brukt timer på å få perfekte resultat, og endt opp med en dårligere karakter. Men selv om jeg er god på å improvisere, og snakker alt for mye til manges store fortvilelse, så er det samtidig ofte jeg tenker ut alt hva jeg skal si på forhånd. Dette innlegget skrev jeg i hodet for 10minutter siden, da jeg sto og så meg i speilet på badet. Tenkte forsåvidt ut akkurat den setningen også. Og den. Jeg har en tendens til å få tankene i sving når jeg stirrer på min egen refleksjon, og noen begrunnelse for det har jeg ikke.
Men det er slike ting som dette med følelser, eller bare å stille spørsmål om tillatelse til ting, som jeg kan bruke lang, lang tid på å planlegge. Men allikevel, i de aller fleste tilfeller, så ender jeg opp med å ikke si noe som helst. Og dette gjør meg veldig, veldig trist og skuffet over megselv, fordi i verste fall blir jeg jo stående å gestikulere litt, eller å få ett nei til spørsmål om noe. Og tro meg, jeg har kommet opp meg mange unnskyldninger i mitt liv til å gjøre ting, kun fordi jeg ikke kan å spørre om noe så enkelt som skyss. Jeg fatter ikke hvordan det er vanskelig, men det er det faktisk. Jeg har en slags frykt for ydmykelse og å få svar jeg ikke ønsker, men heller ikke frykter, så jeg holder meg stort sett bare unna å si noe eller å stille de spørsmålene i det heletatt. Jeg vet i grunnen ikke helt hvorfor jeg skriver dette også, men så havner sannsynligvis dette i utkast uansett, så da spiller det ikke så stor rolle. 

Det er så rart dette med oss mennesker, hvor forskjellige vi er, og hvordan vi har helt ulike måter å tenke og å utrykke oss på. Jeg vil anta jeg er glad i å skrive fordi jeg alltid har funnet en helt spesiell glede i å lese bøker (eller mursteiner som pappa så fint kalte det, hver gang jeg bestemte meg for å dra med to Harry Potter bøker til syden som lesestoff for Nte gang), og på det viset har jeg alltid hatt en tendens til å skildre alt som skjer rundt meg som i en bok oppe i hodet. Helt ubevisst har jeg innsett at jeg forsåvidt alltid har tenkt at det å skrive bøker er hva jeg kommer til å gjøre omsider, men igjen så vet jeg at det ikke kommer til å skje. Jeg skriver jo for megselv, og ikke for andre, selv om det er litt hyklersk å skrive når man driver en blogg. Selvfølgelig er det ironiske at jeg også skriver det på bloggen. Men jeg antar dere forstår poenget.
Det er bare det at jeg har alltid sett på tekst som noe givende, i alt fra bøker til korte sangtekster, dikt og sitater. Familien min er også en gjeng med lesehester, samtidig som jeg alltid har fått høre at jeg har arvet bestefar på den biten. Noe jeg synes er veldig fint.
Men som enkelte forfattere klarer å gjøre i bøker, så har jeg også lyst til å treffe folk på et dypere punkt på ett vis, men hvorfor, det vet jeg ikke helt. Men jeg vet bare at det er en følelse ulik noen annen når man lykkes i det, bevisst eller ubevisst, som den gangen da den eneste kommentaren jeg fikk på en tentamen var at "jeg ble rørt til tårer". Det var ikke engang planen i det heletatt, jeg bare skrev min siste skjønnlitterære historie på ungdomskolen slik at den skulle passe oppgaven og sjangeren, samtidig som jeg ikke skulle føle at jeg ikke gjorde en god nok jobb. Og slike tilbakemeldinger er virkelig gull verdt - det er liksom noe mer enn den mestringsfølelsen man får når man innser at "abc-formelen" faktisk er enkel. Selv om det føles rimelig bra også. På samme vis er det ikke bare med tekst man kan klare noe sånt, men bare alt som viser at man har lagt litt ekstra tid og kjærlighet i noe.

Som alle andre så tenker jeg jo stort om megselv til tider. Vi vil jo "alle" bli rike og kanskje kjente og husket også videre, men samtidig så er ikke det i nærheten av det viktigste for meg. Det sammenligner jeg på ett vis med julen; fordi herlighet som jeg elsker å få gaver, men givergleden bare vokser og vokser med årene. Og det er litt av utslaget for at det er ekstra tøft å være hjemmefra i år, fordi jeg er jo så glad i å se andre åpne sine pakker, og særlig de fra meg, og spesielt om jeg har brukt litt ekstra tid på dem. Her føler jeg at jeg bare stresser meg igjennom alt, og gavene blir ikke så perfekte som jeg ønsker, og slikt bare plager meg så forferdelig mye. Jeg vil jo at de skal være så pene som i ett butikkvindu, med hver sin vakre julepynt på, slik som tante Åse alltid har gjort. Samtidig får jeg ikke engang får hjulpet Mor med å sette opp og pynte juletreet, eller pynte huset og bake sandkaker med mamma og bestemor. Det er bare noe ekstra personlig over det, som jeg er så utrolig glad i. Det er på en måte på sånne vis jeg får vist hvor stor pris jeg setter på folk, ettersom jeg ikke er så god på å formulere det med ord. Ikke engang da jeg sto på Værnes og sa farvel til mamma og pappa med tårende rennende i strømmer nedover kinnene klarte jeg å fortelle dem hvor utrolig mye de faktisk betyr for meg, og hvor takknemlig jeg er for at de alltid er så snille og gode, og støtter meg, pusher meg og har tro på meg. Det er klart at utvekslingen kom over meg som en eneste stor følelsesbølge, og det er jo ingen tvil om at jeg har blitt flinkere på alt jeg er dårlig på og slikt av å komme hit, men så er det jo sjeldent slik at de store forandringene skjer over natta. Nå ble jo dette nesten litt ironisk igjen også, med tanke på at jeg fikk livet litt "snudd på hodet" over natta da jeg reiste til USA, men, ja. 

For en gangs skyld så ser det ut til at et av disse innleggene får se dagens lys, for jeg tror ikke dette havner i utkast. Litt fordi at teksten har en hensikt som er veldig viktig for meg, og litt fordi at noen ganger er det bare veldig godt å få alt ut. Men jeg vil bare avslutte med å si tusen hjertelig takk. Til mamma, pappa, brødrene mine, bestemor og bestefar, mor og tanter og onkler, for at dere er de fantastiske personene dere er. Jeg savner dere mer enn hva ord kan si, men bare alltid vit hvor utrolig glad jeg er i dere. Jeg har vunnet i lotto fordi jeg er født i verdens beste land, og jeg er verdens rikeste jente fordi jeg har den snilleste, godeste og herligste slekten man kan ha. Jeg er så glad for at vi tar vare på hverandre, og at ting er som de er. At eventuelle diskusjoner stort sett utarter seg fordi alle er sta og vet best selv (selvfølgelig inkludert meg) og er verdensmestere i alt er så absolutt ikke det det verste. Det er i grunnen litt komisk, og jeg liker at jeg har blitt oppdratt til å ha en mening og en stemme, jeg. Det lærer man også mye av, tross alt - så lenge man vet at pappa alltid har rett. 

Jeg har utrolig mye kjærlighet og varme i meg, og jeg er så lei for at jeg er så dårlig på å vise det. Jeg åper dere alle har det kjempebra der hjemme. 

♥ Silje

Ebola og Obama?

Så var det altså dette med ebola, da. 

Jeg husker at jeg syntes fugleinfluensa og svineinfluensa hørtes fryktelig skummelt ut da jeg var mindre, men dette er virkelig på et helt annet nivå. De to siste dagene har jeg tenkt utrolig mye på det, og i dag på skolen var jeg direkte redd, rett og slett der at jeg nektet å ta på handtak. Jeg er fra før ikke så glad i å være omgitt av så ekstremt mange folk som jeg er her, siden det er i et annet land osv, fordi jeg føler jeg er omgitt av så mange ukjente bakterier og dritt, men tanken på et livsfarlig virus oppe i det hele blir for mye. 

Som oftest tenker jeg også at media overreagerer når det kommer til sykdommer og lignende, men i dette tilfellet føler jeg at det hele er neddysset, rett og slett fordi ingen har noen som helst kontroll på spredningen. Jeg ble direkte frustrert da jeg fikk høre at en smittet ble sendt til Norge for behandling, fordi alt virker så håpløst oppe i det hele, men jeg håper for all del at de får henne frisk, slik at jeg vet at det finnes hjelp. For det er det verste - det er sagt at det er uhelbredelig. Jeg burde kanskje ikke ha lest symptomer og dødelighet og sånt på VG, men temaet fanget meg plutselig. Og dersom det samme skjer i Norge som i Spania, at en sykehusansatt blir smittet av den innlagte til tross for alle de kjempestrenge prosedyrene; da freaker jeg ut. Jeg tenkte jo som så at Norge i det minste var trygt å dra til, men nå kan jo ting bli anderledes. Men det håper jeg for Guds skyld ikke. 

Jeg overreagerer sikkert, men jeg føler ikke det blir tatt nok på alvor. Det sprer seg jo som ild i tørt gress, og det til tross for at det ikke er via luftsmitte. Nå er det jo selvfølgelig en hel del forskning på gang i det eksperimentelle stadiet, og det ser ut til at de har funnet noen form for medisin som er lovende, men det å utvikle kurer og vaksiner kan jo også ta mange, mange år med forskning, så å ha den tanken i bakhodet hjelper ikke. Slikt skjer ikke over natta, men det gjør spredningen. 

Greia mi med det hele er den "ingen motkur" faktoren. Vanligvis om man er redd for å bli syk med et eller annet, så har man i det minste for det meste gode odds. I Norge har vi jo en velstand som overgår så og si alle land i verden, med få unntak, og man føler seg alltid trygg på at det er hjelp å få - uten å måtte punge ut med alt man har av penger. Nå derimot har jeg fått det inntrykket av at om du blir smittet, ja da er det ingen vei tilbake. 

Men uansett da, for meg som er her i USA blir det uansett en del himling med øynene av alle påstandene folk kommer med. Dere aner ikke hvor mye sykt voksne her overbeviser barna sine om. For det første, da jeg begynte å snakke om ebola med en gjeng jenter i weight lifting i dag, så sa hun ene "ja, Obama gjør virkelig en elendig jobb" eller noe i den duren, og jeg kunne rett og slett ikke holde det inne, så jeg sa tilbake at "det er problemet til alle dere amerikanere! Dere tror at Obama har skylden for alt, når han i virkeligheten ikke har veldig mye mer innflytelse enn at han er talsmann. Selv om mange filmer får det til å virke som at presidenten kan si noe, og følgen blir at alle gjør som det blir sagt, så er det jo selvfølgelig et helt system i ryggen på presidenten som står for de aller fleste av avgjørelsene. Og i tillegg til the government, så må dere faktisk heller ikke glemme at det er ikke USA som styrer verden, selv om at det er et svært viktig land når det kommer til mye".

ALLE legger skylden for ALT som går galt i verden på Obama her. Jeg kan jo ikke si imot, fordi det å diskutere politikk her er ikke det lureste du gjør, og det eneste unntaket er sånn som over, da jenta jeg sa det til er en av mine bedre venninner her. Men videre så var det også ei av jentene i lunsjen som sa at ebola ikke hadde noe med naturen å gjøre, i forhold til overbefolkning og sånt - nei, det var rett og slett USA's høyeste ledere og government som laget ebola for å ta seg av problemene. Etter det giddet jeg ikke engang å fortsette samtalen, så jeg leste litt i en bok isteden. Poenget mitt er at når et av de største og viktigste landene i verden ser ut til å "hjernevaske" sine landsmenn, så blir jeg ekstra stresset når vi står ovenfor noe sånt. Det som faktisk vekket oppmerksomheten min var forsåvidt da en sa at "når medier i USA sier at én person er smittet, så kan du anta at det heller er snakk om 100". Det høres jo veldig overdramatisk ut, men det skal sies at jeg har tenkt mye på det i ettertid. 

Jeg vet ikke helt hva som er poenget mitt her, men jeg vet at jeg er ekstremt stresset og jeg trenger svar som er beroligende og sanne. Jeg trengte rett og slett å få ut noen av tankene mine, for når det gjør så jeg frykter å dra på skolen, til tross for at det ikke er noe som helst i Nevada enda (og forhåpentligvis noen gang), så blir det for mye å holde på. Jeg er rett og slett skikkelig redd og engstelig, og jeg håper det kommer en løsning så fort som overhodet mulig. 

Jeg er superinteressert i å høre hva dere andre har å si om det hele, for dette er i stor grad bare mine tanker og meninger. Så hva er deres tanker rundt Ebola?

-Silje

Om dagen

Hei dere, jeg tenkte bare å gi en liten update på hvordan det går for tiden, ettersom ting har vært veldig opp og ned hittil. 

//Warning: Langt og ikke særlig interessant innlegg

Jeg kan starte med å si at jeg har det veldig mye bedre, men at jeg sliter veldig med svimmelhet og hodepine, noe som også medfører en del kvalme innimellom. Jeg vet nå at dette ikke kommer av dehydrering, noe jeg mistenkte at det kanskje gjorde i starten, fordi jeg er flink til å drikke og matlysten er nesten tilbake til normalen, og jeg er for det meste innendørs, så det kommer nok heller ikke av for mye sol. Jeg er faktisk også utrolig kresen på vann, så enkelte typer flaskevann gjør meg tilogmed kvalm.
Den lette forkjølelsen jeg kjente på i starten har også forsvunnet med at jeg er blitt vandt til airconditioningen, men jeg kjenner at ting ikke er helt som de skal. Noe som heller ikke hjelper noe særlig på tilværelsen.

Ellers så er ting veldig opp og ned. De siste par dagene har jeg hatt det veldig bra, og jeg klarer å se positivt på det meste, men enkelte dager er rett og slett helt forferdelige, og det er nesten på det viset at jeg ønsker å stryke i fagene på skolen for å få meg selv sendt hjem - ikke at jeg kommer til å gjøre så, for til det har jeg for mye stolthet. Men uansett så kjenner jeg også på at det er tøft at jeg ikke kan se tilbake på tiden jeg kom hit, og tiden i New York og tenke "Åja, det stemmer, da jeg kom hit var jeg jo kjempegira og alt var bare fantastisk! Jeg må få tilbake den følelsen," slik som jeg føler at mange andre gjør, fordi jeg klarer rett og slett ikke å tenke tilbake på den første tiden (jeg krymper meg hver gang jeg ser et fly, noe som er litt problematisk ettersom lille Las Vegas har hele 5 flyplasser) fordi den var så smertefull. Men jeg er blitt mye flinkere til å ikke tenke på hvor lang tid jeg har igjen her, samt. til å se lyspunktene fremover, så det er jo veldig bra. 

Videre så har det også dukket opp en ting til som bekymrer meg veldig, etter at skolen startet opp. Og det er rett og slett det akademiske. Når det kommer til å få året godkjent, så er jeg ikke bekymret for dette et sekund; for det vet jeg at jeg klarer, uten problem. Jeg tror heller ikke at jeg kommer til å bruke så alt for lang tid til å venne meg på engelsk skole, fordi det vil komme litt av seg selv, selv om det antakeligvis ikke blir en dans på roser til enhver tid. Derimot så er det tiden etter jeg kommer hjem som bekymrer meg, når det kommer til skole. Jeg vet blant annet allerede at jeg blir nødt til å lese mer på syrer og baser og vektorer etter jeg kommer hjem, da dette er noe de legger litt for lite vekt på her, men jeg er også begynt å bli redd for at jeg rett og slett kommer til å slite ekstremt med å bygge på realfagene mine til høsten, og da særlig R2. Jeg har aldri tatt noe særlig lett på matte, mye fordi jeg har hatt mange mindre flinke mattelærere, og mange utbyttinger opp gjennom årene, men på mitt første år på videregående så fikk jeg en helt utrolig flink lærer, som muligens lærte meg mer på 4 mnd enn noen annen lærer har klart å lære meg siden 5. klassen. Jeg er altså blitt bortskjemt med kjempegod undervisning og veiledning i et år, noe som har løftet meg gjennom et ellers vanskelig fag, og nå er jeg redd jeg kommer til å slite veldig med å henge på, i og med at jeg blir nødt til å lære alt "på nytt" (på Engelsk), i tillegg til at ting vil gå fort fremover, og at jeg overhodet ikke vil ha tid til å lære alt på nytt igjen når jeg kommer hjem. Og ettersom matte også går igjen i både kjemi og fysikk, som jeg forsåvidt krysser fingrene for at klarer å forberede meg til påbygning av disse to også til høsten, så gjør det meg bare enda mer nervøs videre. Jeg kan alltids lese hardt når jeg kommer hjem, men det har seg sånn at jeg da har ei hel norskbok og historiebok å skumlese meg igjennom, så å skulle ta noe ekstra på siden ville jeg rett og slett ikke ha orket, kjenner jeg meg selv rett. 

Jeg forstår at folk ikke ser på dette som noe problem, og forsåvidt så vet jeg at jeg kommer til å klare det, men greia er den at jeg er helt avhengig av svært gode karakterer på vitnemålet, i tillegg til realfagspoengene, for å komme inn på det jeg ønsker av studier, og for min del så er ikke det å ta opp fag igjen et alternativ, da jeg på ett eller annet punkt ville ha hatt muligheten til å få gode nok karakterer på første forsøk. Her borte sliter jeg også mye med å konsentrere meg; eller jeg sliter nesten med å interessere meg, og som eksempel så har jeg alt for mye mattelekse liggende akkurat nå, som jeg bør få gjort til i morgen. 

Uansett, et langt, rimelig uinteressant og ganske kjipt innlegg, men dette oppsummerer i det minste en del av tankene mine for tiden - ihvertfall på den negative siden. 

In desperate need of a bathtub

I motsetning til de mange som finner det mest beroligende å ligge i sengen og sove, så har jeg alltid hatt et slikt kjært forhold til vann. Jeg innbiller meg til stadighet at jeg synes det er kjedelig å dusje, men hver eneste gang ender jeg opp med å stå i dusjen så alt for lenge. Jeg står der og bare koser meg, tenker på alt og ingenting og har det bare kjempefint imens jeg lar vannet renne. 

Også når jeg var liten så var jeg helt gal etter vannet. Den eneste gangen jeg har opplevd noen form for vannskrekk var da jeg som treåring ble livredd av delfinmaleriet i bunnen av bassenget vårt i Frankrike. Utenom det elsker jeg å kunne dukke under til total stillhet og bare en fredelig, behagelig inntulling av vannet, og gjerne bare ligge der til jeg ender opp som en menneskelig form for rosin. Det er jo litt sjarm i det også. 

Da vi pusset opp badet vårt her hjemme for mange år siden så fjernet vi til min store fortvilelse badekaret jeg var så glad i. Det er bare så meg med badekar, så jeg gleder meg så fantastisk mye til den dagen jeg blir stor og skal lage det perfekte badet! Med et stort kar omringet av stearinlys, med mange sene kvelder med snacks og drikke ved siden av et skummende vann. Jeg bare er en sånn person, det er slik jeg liker det.



Image hosting by imagehost.nordei.de

Skal ikke nekte på at det er noe med New York i bakgrunnen som også gjør bildet her utrolig tiltalende. 

Jeg har også en ting for store vindu og utsikt, forresten. Kommer antakeligvis til å installere en peis på badet mitt når jeg blir stor også.  

//Bilder lånt fra Tumblr

Ingvild uten Sigrid

Anbefaler alle å høre denne P3 Dokumentaren



Har du hørt dokumentaren tidligere?

OL til NRK

12 minutter reklamepause pr. Øvelse har de lov til å vise, TV2. Dorthe Skappel kommenterer kunstløp, Stian Blipp kommenterer snowboard og fotballkommentatorer som ikke engang nevner at forholdene helt klart har endret seg utover rennet, kommenterer utfor. Jeg tenkte som så at det går sikkert fint at TV2 har rettighetene på OL sendingene, men etter bare tre dager så har de allerede ødelagt det beste med OL. Kommentatorene, stemninga og ikke minst helheten. Jeg blir så utrolig provosert av at de allerede har hatt 5 reklamepauser siden skiatlonsendinga begynte, og OL studio er heller ikke like koselig lengre. Jeg vil ha Anne Rimmen og Karen Marie, jeg vil ha tilbake vintersporteventyret slik det bør være. Jeg vil ha NRK's kommentarorer, uten å være nødt til å skru på radioen, og jeg vil SLIPPE DE FORDØMTE REKLAMEPAUSENE! (Forresten mistenker jeg at grunnen til at telenor har ræva dekning i forhold til hva de påstår kan ha noe med at de bruker 10 ganger så mye penger på reklamer som varer i 2 min og sendes 50 ganger om dagen, som på nye sendere osv.)
Jeg fatter ikke at det i det heletatt skal være lov å kjøpe rettighetene til å sende noe så stort, for da sier det jo seg selv at de reklamerike kanalene vinner. Det er like før jeg gir SVT litt høyere lesertall isteden, for jeg kan jo heller ikke streame OL gratis på NRK's nettside i år, jeg må jo laste ned gratis Sumo isteden. Som varer i en mnd før den begynner å trekke penger fra kontoen min dersom jeg glemmer å avvikle kontoen en dag for sent. Ikke la penger og makt ødelegge de fineste tradisjonene våre da, Norge.

Måtte bare få ut litt frustrasjon i skrivende øyeblikk.

Hva synes dere om årets OL sendinger?
-Silje

Skyldig

For en ukes tid siden la en venninne av meg, Kosovare, ut et bilde av en tekst på instagram. Denne var rett og slett så "relatable" at jeg er nødt til å dele den med dere her. 

"Skyldig



Jeg hater å gå forbi noe som faller av seg selv

Akkurat idet jeg passerer. En sykkel låst til en

lyktestolpe. En løs t-skjorte på en kleshenger. Et

vinglass på et ruglete kafébord. Av og til ville ting

falt uavhengig om jeg hadde passert eller ikke.

Da er det faktisk ikke min feil. Allikevel føler jeg

meg skyldig, og jeg føler meg skyldig fordi jeg

blir sett på som skyldig.

 

De ser på folk, de tror på det.

De ser på det, de tror på folk.

De tror de ser det folk tror på.

 

Folk tror på det de tror de ser."


En liten tankevekker.  


Følg kosovareg på instagram. 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » Mai 2017 » April 2017


Hei, mitt navn er Silje, og jeg er ei 19 år gammel jente fra Steinkjer i Trøndelag. Jeg var utvekslingselev i Las Vegas 14/15 med STS, og har du noen spørsmål er det bare å sende meg en mail, eller ta en titt på alt praktisk jeg har skrevet i kategorien om utveksling. Til høsten går turen videre til Oslo for masterstudiet i Jus, og jeg håper du vil være med meg på reisen videre i hverdagen min. Jeg blogger i hovedsak om reise, mat, trening, mote og jobb.

Kontakt


Siljeschiefloe@gmail.com